Den hvite drakta med de tre stripa
Det er noe med Tyskland og fotball. Enten du liker dem eller ikke, så respekterer du det de har bygd opp. Fire verdensmesterskap, utallige legender, og en evne til å komme tilbake akkurat når alle har skrevet dem av. Beckenbauer, Matthäus, Ballack, Lahm, Schweinsteiger – listen er for lang til å få plass her.
Nå er det en ny æra som tar form. Nagelsmann er sjefen. Han er ung, han er skarp, og han har meninger om hvordan fotball skal spilles. Etter et par tunge år med tidlige exits i mesterskap, begynner ting å løsne. Laget har fått tilbake selvtilliten. Kanskje ikke den arrogante typen fra gamle dager, men mer en rolig trygghet på at de vet hva de driver med.
Wirtz er en magiker. Musiala kan drible seg ut av en telefonkiosk. Havertz har funnet tilbake til scoringsformen sin. Og så har du Kimmich, som stadig er midtbanens hjerne og samlingspunkt. Det er en god blanding av fart, teknikk og erfaring. Akkurat det Tyskland alltid har vært best på.
Når laget spiller bra, vil folk ha drakta. Det er bare sånn det er. Du ser den hvite trøya med de svarte, røde og gullfargede detaljene – og du vet med en gang hva det er. Den skiller seg ut. Den har historie. Den har etter hvert også fått en moderne vri som mange liker.
Det er spesielt nå i kvalifiseringsspillet til neste VM at interessen har eksplodert. Tyskland er vertskap for deler av turneringen, men de må uansett kvalifisere seg som alle andre. Kampene har vært underholdende. Laget scorer mål, de holder nullen, og de visner ikke bort i andreomgangen lenger. Det er lovende tegn.
Så kommer vi til det økonomiske. For de fleste av oss er ikke en original Tyskland-drakt noe man bare kjøper på vei hjem fra jobb. De koster skjorta. Bokstavelig talt. I skrivende stund ligger prisen på rundt 1000–1200 kroner for en fersk hjemmedrakt uten noe påtrykk. Skal du ha Musiala eller Wirtz på ryggen? Legg på et par hundrelapper. Frakt? Ja takk.
Det er mye penger. Spesielt når du vet at du uansett kommer til å søle øl eller ketchup på den etter tre kamper. Noen kjøper likevel. De vil ha original, de vil ha ekte vare, og det er helt fair. Men mange andre tenker annerledes. De tenker at fotball er for alle. At du ikke trenger å bruke en halv måneds matbudsjett for å se ut som en ekte fan.
Diskusjonene om hva som er greit å kjøpe og ikke dukker opp overalt. På Reddit, i lukkede Facebook-grupper, på Discord-servere der folk deler bilde av nyeste kjøp. Noen skryter av et røverkjøp som ser identisk ut med originalen. Andre advarer mot sider som sender noe helt annet enn det de lover. Det er varierende kvalitet, for å si det mildt.
Det som overrasker mange er at forskjellen mellom en dyrt original og en billig kopi ikke alltid er så stor som man tror. Selvfølgelig finnes det elendige versjoner med feil farger, skjeve bokstaver og stoff som føles som plastikk. Men det finnes også overraskende gode varianter. Plagg som sitter bra, som tåler vask, og som ser helt riktige ut på avstand.
Trikset er å unngå de mest åpenbare svindelforsøkene. Hvis en nettside lover luksusvare til 200 kroner, kan du banne på at noe er galt. Men hvis prisen er rimelig uten å være latterlig lav, og du finner skikkelige bilder fra faktiske kjøpere? Da begynner vi å snakke.
Tyskland har også fordelen av at deres design er relativt enkelt. Hvit bakgrunn, svarte striper, og et par fargeklatter. Jo mer komplisert designet er, jo lettere er det å rote det til i kopieringsprosessen. Tyske drakter er heldigvis ganske rett frem. Det gjør at sjansen for å få et brukbart produkt er høyere enn for lag med intrikate mønstre eller spesielle teksturer.
Apropos det – den nye bortedrakta har fått mye oppmerksomhet. Den er mørk, nesten svart, med noen grå elementer. Personlig liker jeg den, selv om tradisjonalistene foretrekker den hvite. Uansett er begge to ganske stilrene. De skriker ikke, de bare er til stede. Akkurat som laget selv, om du tenker deg om.
Framover skal Tyskland spille flere vennskapskamper og kvalifiseringer mot tøff motstand. Italia, Frankrike, Nederland – de store gutta. Det blir testene som viser hvor de virkelig står. Men uansett resultater, kommer folk til å ville ha drakta. For mye handler om identitet. Om å tilhøre noe. Om å kunne si "jeg var der" – selv om du bare var på pub i Oslo.
Så hvis du kjenner at suget kommer, det der suget etter å ha den hvite drakta med tre striper, så er du ikke alene. Hele Europa ser ut til å ville ha den om dagen. Spørsmålet er hvordan du skaffer deg en uten å bli ruinert.
Og når du først begynner å lete, når du først dykker inn i jungelen av tilbud, anmeldelser og forumtråder – da skjønner du fort at markedet er større enn du trodde. Folk har meninger om alt. Hvilken selger som har best søm. Hvilket land som sender raskest. Hvilken størrelse som passer til hvilken kroppsbygning.
Personlig har jeg lært at det viktigste er å være tålmodig. Ta deg tid. Sammenlign. Les hva andre skriver. Og ikke tro på de mest overdrevne lovnadene.
Det finnes der ute – en god variant av Tyskland landslagsdrakt som ikke krever at du tar opp forbrukslån. Du må bare lete litt. Og når du finner den, når du pakker den ut og ser at den faktisk ser bra ut, da er alt bryet verdt det. Da kan du endelig slappe av i sofaen, kald pils i hånda, og heie på Musiala uten å tenke på hva lommeboka di sier.
For det er det fotball handler om i bunn og grunn. Følelsen. Ikke prislappen.
